Vi liker ikke folk som tar på seg godt humør! Spesielt ikke kristne som takker høylytt for at de er blitt det, og har fått nåde.
Som konservativ har jeg lært at en ikke skal rope ut ord og fraser til Gud. Gud hører om du hvisker eller bare tenker det, sa de voksne. Det er jo sant.
I helga var jeg på konsert, Skjærgårdssang i Langesund. Det var lite entusiasme. En og annen karismatisk pinsevenn, var oppe med hånda å takket gud. han var nok veldig glad for den flotte opplevelsen han fikk, av å være der. Jeg så såvel, at til og med noen noen var glade for se hverandre. De gav hverandre en klem.
Det ukjente er ofte vår værste fiende. Jeg liker ikke å håndhilse, det er for stivt. Jeg liker heller ikke de som kommer å skal gi deg "en god kos" hver gag vi møtes. I begge situasjonene blir jeg stiv. De som skal ha "god kosen" merker nok at her er ikke sjela med på handlingen.
(Jeg er ikke vant med nærkontakten. Sjelden var det kos og nuss i mitt barndomshjem. (Ikke det at jeg savnet det.) Men vi ungene stilte oss ganske ofte med ryggen til mamma, for å bli klødd. Mamma klødde, og vi klødde hverandre. Lite skjønte vel våre ektefeller når de ba om kos , ogdet de fikk var noen negler som skrapte dem på ryggen! Og vi bare stilte oss med baken til for å bli klødd, når vi ville ha kos. (Jeg ikke huske andre som blei klødd på ryggen som oss.))
Jeg tenker at jeg er ikke særlig god til å skryte eller gi positive tilbakemeldinger. jeg er ikke trena i det. Jeg fokuserer på ting som ikke er helt bra.
jeg vil bli litt mer Hallaluja. Ikke det t jeg vil stå på benkene eller at jeg skal rundt å "god kose" påkjente og ukjente. Jeg vil lære meg til å sette pris på... de som er rundt meg, og det jeg har rundt meg. Pris gi dem. slik at de merker at de verd noe for meg.
Ja, ja, så lange jeg ikke klager gjør du en god jobb, Sier noen. kanskje jeg bør være flinkere til å se små hverdagsting og si halleluja, søppla er kommet ut. Vi vil ha mer lidenskap!
Imorgen skal jeg lansere noe nytt i familien.
Jeg vil at vi skal fokusere på "- hva kan jeg gjøre for at du skal sette mer pris på meg." i noen dager fremover. Vi skal trene på å tenke mer på hverandre, enn oss selv.
Kanskje flere bør prøve det ut?
onsdag 11. august 2010
De blir som du vil ha dem....
Folk flest har vi lite påvirkningskrsft på. Alikevel tror jeg at folk lir litt slik som du vil ha dem.
La oss si at jeg møter degen dag jeg er sur og litt vanskelig å ha med å gjøre. jeg tror at etter hvert ville jeg klare å smitte deg, sånn litt.
Eller om jeg er glad og i knall humør da ville du bli litt heiset i humøret du også. Det er rart når latter smitter. Da kan den mest deprimerte eller sure le med. et øyblikks glede kan jo varme den også.
Det var vel heller ungene jeg tenkte på. I dag utsetter vi, eller gir vi de det ungene vil ha. Før måtte jeg ønske meg ting i flere måneder, ja kanskje år før jeg fikk det jeg ønsket meg. Noen ganger fikk jeg det aldri. Da måtte jeg nøye meg med at kameraten min hadde det. Mens jeg ikke hadde det. Ungene nærmest krever å få. Alle andre har,sier de. Det sa vel kanskje vi også.Men de voksne holt mer igjen. De ga ikke etter for maset. noen ganger hadde de nok ikke råd. Og andre ganger stod de på sitt, fordi de så at det ikke tjente oss. En kolega sa at før så vi etter hva vi trengte også dro vi for å kjøpe det. nå går vi til butikken for å se om det er noe vi trenger, å kjøper det.
Er dagens foreldre blitt for veike. klarer vi ikke å si nei, til våre egne barn. Tror vi at fordi vi ikke fikk, trenger våre barn å få. Jeg tror at vi er bade veike og for rike til å si nei eller stopp. Når jeg maste som på det verste viste jeg at et nei var et nei, mens idag er ikke et nei et nei. Nei er mer som et vent, så derfor bare maser unger mer for å oppnå ønsket.
Vi som foreldre klager over barna våre som skal det siste nye. Vi er redde for at barna skal henge etter. "Ikke være som de andre". Jeg tror at unger ikke lider om de må arve ting etter hverandre. Jeg tror også at dersom vi som foreldre kan si, at det er tøft å ikke gjøre som alle andre. Ingen er som andre, enhver er unik. Aper sitter i bur og vi skal være oss selv. Det vil si at vi skal lære våre barn å ta egne valg. Selvfølgelig vil det være slik at en guppe vil ligne dem de går sammen med. Men det er vel ikke det samme som at alle bør gå i "ONE PICE" for eksempel.
Vi får de barna vi ber om. Vi former hverandre ut fra hva vi gjør og hvilke verdier vi selv har.
Lykke til med oppdragelsen!
La oss si at jeg møter degen dag jeg er sur og litt vanskelig å ha med å gjøre. jeg tror at etter hvert ville jeg klare å smitte deg, sånn litt.
Eller om jeg er glad og i knall humør da ville du bli litt heiset i humøret du også. Det er rart når latter smitter. Da kan den mest deprimerte eller sure le med. et øyblikks glede kan jo varme den også.
Det var vel heller ungene jeg tenkte på. I dag utsetter vi, eller gir vi de det ungene vil ha. Før måtte jeg ønske meg ting i flere måneder, ja kanskje år før jeg fikk det jeg ønsket meg. Noen ganger fikk jeg det aldri. Da måtte jeg nøye meg med at kameraten min hadde det. Mens jeg ikke hadde det. Ungene nærmest krever å få. Alle andre har,sier de. Det sa vel kanskje vi også.Men de voksne holt mer igjen. De ga ikke etter for maset. noen ganger hadde de nok ikke råd. Og andre ganger stod de på sitt, fordi de så at det ikke tjente oss. En kolega sa at før så vi etter hva vi trengte også dro vi for å kjøpe det. nå går vi til butikken for å se om det er noe vi trenger, å kjøper det.
Er dagens foreldre blitt for veike. klarer vi ikke å si nei, til våre egne barn. Tror vi at fordi vi ikke fikk, trenger våre barn å få. Jeg tror at vi er bade veike og for rike til å si nei eller stopp. Når jeg maste som på det verste viste jeg at et nei var et nei, mens idag er ikke et nei et nei. Nei er mer som et vent, så derfor bare maser unger mer for å oppnå ønsket.
Vi som foreldre klager over barna våre som skal det siste nye. Vi er redde for at barna skal henge etter. "Ikke være som de andre". Jeg tror at unger ikke lider om de må arve ting etter hverandre. Jeg tror også at dersom vi som foreldre kan si, at det er tøft å ikke gjøre som alle andre. Ingen er som andre, enhver er unik. Aper sitter i bur og vi skal være oss selv. Det vil si at vi skal lære våre barn å ta egne valg. Selvfølgelig vil det være slik at en guppe vil ligne dem de går sammen med. Men det er vel ikke det samme som at alle bør gå i "ONE PICE" for eksempel.
Vi får de barna vi ber om. Vi former hverandre ut fra hva vi gjør og hvilke verdier vi selv har.
Lykke til med oppdragelsen!
mandag 9. august 2010
Jeg har noen gode evner..
Jeg er glad for mine fantasktiske evner til å å se andre.
Det snakkes mye å se andre. Det å se, og bli sett er viktigere enn noen gang. Det som kanskje er viktigst er de som en lever nærme. Det er de som skal se meg og vite hva jeg trenger til.
Derfor er jeg glad at jeg er så flink til å se dem rundt meg. Jeg legger merke til dem. og da gir jeg selvfølgelig tilbake meldinger så de vet at jeg har sett dem.
Det som ikke er så bra er at jeg oftere ser det som ikke er så bra. Jeg er ekspert på å SE andres feil. Det som er bra er jo at jeg ikke bare ser det, men også sier i fra, slik at de kan bli bedre på det som er dårlig. Da kalles det for veileding. Veiledinger positivt, å skal hjelpe dem til å lettere se sine utfordringer. Når de ser seg selv i gjennom mine øyne vil de nok komme til å bli bedre mennesker.
Men det er noen som er så innmari sein lærte. Selv om jeg stadig må terpe på utfordringene deres skjer det ... Ingenting. Jeg skulle ønske at NOEN snart kunne lære seg å høre på meg. Men nei, de må være noen sta beist. Jo mer jeg trekker frem at de burde endre seg jo mer vanskelige blir dem.
Noen ganger når jeg ser positive fremskritt, sier jeg: - Nå gjør du ikke det du gjorde i går. fint! Jeg er glad for min tålmodighet. Og at jeg klarer å leve sammen med mennesker som til stadighet utofordrer den.
Jeg er også så heldig at jeg har såpas med selvinnsikt at jeg ser meg selv og mine utfordringer. Jeg ser på meg selv som like stilt med et hvert annet menneske. Det som gjør meg likestilt er ar jo at jeg ikke ser på megselv som bedre enn andre. Det kunne jeg jo fort gort. Jeg ser jo at jeg på enklte områder i livet ligger en del over gjennomsnittet, mens jeg på noen få områder kunne hevdet meg bedre. Når jeg trekker gjennomsnittet sett i en total, ligger jeg jo godt over flertallets prestasjoner. Det ville jo vært fælt overfor dem som ikke klarer å prestere i likhet med meg. Å både innrømme , og si at jeg er bedre enn dem. Derfor ser jeg det som uaktuelt å fortelle dem det. Det er bedre å rettlede og veilede dem til å komme opp i mot meg.
Ironi skal overdrives, derfor vet jeg at det vi fokuserer på får vi mere av.
Jeg velger å se andres positive ting, fremheve dette. Gi fokus til det jeg ønsker mer av og ikke motsatt. Jeg har ikke vært flink nok til det idag. En dag må jeg starte med å endre meg. Det er jo ikke sikkert at det som er negativt nødvendigvis blir bedre om jeg snakker om det!
Negativt oppmerksomhet er jo også en oppmerksomhet.
Skryt 8 ganger før du på ser andres negativieter. Irriter deg på andres negative adferd i ei uke før du kommenterer dette. Da kan det hende du har glemt det å slipper å si noe om det. Lykke til med å se andres positive tegn.
Det snakkes mye å se andre. Det å se, og bli sett er viktigere enn noen gang. Det som kanskje er viktigst er de som en lever nærme. Det er de som skal se meg og vite hva jeg trenger til.
Derfor er jeg glad at jeg er så flink til å se dem rundt meg. Jeg legger merke til dem. og da gir jeg selvfølgelig tilbake meldinger så de vet at jeg har sett dem.
Det som ikke er så bra er at jeg oftere ser det som ikke er så bra. Jeg er ekspert på å SE andres feil. Det som er bra er jo at jeg ikke bare ser det, men også sier i fra, slik at de kan bli bedre på det som er dårlig. Da kalles det for veileding. Veiledinger positivt, å skal hjelpe dem til å lettere se sine utfordringer. Når de ser seg selv i gjennom mine øyne vil de nok komme til å bli bedre mennesker.
Men det er noen som er så innmari sein lærte. Selv om jeg stadig må terpe på utfordringene deres skjer det ... Ingenting. Jeg skulle ønske at NOEN snart kunne lære seg å høre på meg. Men nei, de må være noen sta beist. Jo mer jeg trekker frem at de burde endre seg jo mer vanskelige blir dem.
Noen ganger når jeg ser positive fremskritt, sier jeg: - Nå gjør du ikke det du gjorde i går. fint! Jeg er glad for min tålmodighet. Og at jeg klarer å leve sammen med mennesker som til stadighet utofordrer den.
Jeg er også så heldig at jeg har såpas med selvinnsikt at jeg ser meg selv og mine utfordringer. Jeg ser på meg selv som like stilt med et hvert annet menneske. Det som gjør meg likestilt er ar jo at jeg ikke ser på megselv som bedre enn andre. Det kunne jeg jo fort gort. Jeg ser jo at jeg på enklte områder i livet ligger en del over gjennomsnittet, mens jeg på noen få områder kunne hevdet meg bedre. Når jeg trekker gjennomsnittet sett i en total, ligger jeg jo godt over flertallets prestasjoner. Det ville jo vært fælt overfor dem som ikke klarer å prestere i likhet med meg. Å både innrømme , og si at jeg er bedre enn dem. Derfor ser jeg det som uaktuelt å fortelle dem det. Det er bedre å rettlede og veilede dem til å komme opp i mot meg.
Ironi skal overdrives, derfor vet jeg at det vi fokuserer på får vi mere av.
Jeg velger å se andres positive ting, fremheve dette. Gi fokus til det jeg ønsker mer av og ikke motsatt. Jeg har ikke vært flink nok til det idag. En dag må jeg starte med å endre meg. Det er jo ikke sikkert at det som er negativt nødvendigvis blir bedre om jeg snakker om det!
Negativt oppmerksomhet er jo også en oppmerksomhet.
Skryt 8 ganger før du på ser andres negativieter. Irriter deg på andres negative adferd i ei uke før du kommenterer dette. Da kan det hende du har glemt det å slipper å si noe om det. Lykke til med å se andres positive tegn.
mandag 2. august 2010
Åsså nå som jeg var nesten avvent
Jeg var nær på å bli avvent, men telefonen har beygynt å minne meg på det nå.
Det er rart å fort en blir vant med ting. Er ikke nødvendigvis sånn at en er avhengig, sjøl om en er det også. Gammel vane er vonde å venne, sies det. Det er det jeg føler at har tatt meg til nå. Jeg gruer meg sånn, litt, til å starte opp igjen. Nå som jeg var på nippet til å unngå det.
Det er mange som tåler lite! Andre kan jo ikke stoppe når de først har begynt. I avisa her om dagen stod det om en 15 åring, som allerede hadde starta. Han er ikke ferdig på skolen engang. Han hadde fått med seg et titalls andre også. i hele sommer har drivi på med det.
De skal bare passe seg, for en kan fort bli sånn "narkoman" av det. Det har jeg hørt om.Og blir man først tatt av narkomanien. Er det vist ikke noen vei tilbake. Da må man inn å avklimatiseres. Jeg lurer veldig på hva de gjør da? Sendes en til områder der det ikke finnes, eller stenges man inne så man ikke ser mer til det.
Jeg hørte at fengslene er utsatt for "kjente" (til innsatte) som slenger ting over gjerdene. Ikke filer og sager og sånt da. Men mer av det narkotiske stoffene. Det blir vanskelig å slenge noe av det jeg er i ferd med å bli avvent fra, over gjerde.Det blir vanskelig å ta i mot, når man egentlig ikke vil ha. Hvis jeg! For jeg må si hvis. Jeg er jo så godt som avvent. Jeg tror ikke på når. Hvis jeg skulle bli sånn narkoman av dette, ville jeg bedt om hjelp snarest. Det er vist ingen fare sies det (av mine kjente).
Nå som det er så lenge siden sist jeg utøvde dette. Trodde jeg at "langerne" hadde glemt meg. De kunne jo bare ha betalt meg, og glemt hva jeg gjorde.
I morgen er det slutt på ferien, og jeg skal begynne å jobbe igjen. Og jeg som nesten var avvent fra dette. Når vekkeklokka ringer imorgen. Da skal jeg skru den av. Bare på ert. For det er jo siste ferie dag! Åå den trenger jo litt trening. Ja bare sånn at den virker på onsdag.
Fortsatt god ferie til dere som skulle ha mere igjen av slikt.
Det er rart å fort en blir vant med ting. Er ikke nødvendigvis sånn at en er avhengig, sjøl om en er det også. Gammel vane er vonde å venne, sies det. Det er det jeg føler at har tatt meg til nå. Jeg gruer meg sånn, litt, til å starte opp igjen. Nå som jeg var på nippet til å unngå det.
Det er mange som tåler lite! Andre kan jo ikke stoppe når de først har begynt. I avisa her om dagen stod det om en 15 åring, som allerede hadde starta. Han er ikke ferdig på skolen engang. Han hadde fått med seg et titalls andre også. i hele sommer har drivi på med det.
De skal bare passe seg, for en kan fort bli sånn "narkoman" av det. Det har jeg hørt om.Og blir man først tatt av narkomanien. Er det vist ikke noen vei tilbake. Da må man inn å avklimatiseres. Jeg lurer veldig på hva de gjør da? Sendes en til områder der det ikke finnes, eller stenges man inne så man ikke ser mer til det.
Jeg hørte at fengslene er utsatt for "kjente" (til innsatte) som slenger ting over gjerdene. Ikke filer og sager og sånt da. Men mer av det narkotiske stoffene. Det blir vanskelig å slenge noe av det jeg er i ferd med å bli avvent fra, over gjerde.Det blir vanskelig å ta i mot, når man egentlig ikke vil ha. Hvis jeg! For jeg må si hvis. Jeg er jo så godt som avvent. Jeg tror ikke på når. Hvis jeg skulle bli sånn narkoman av dette, ville jeg bedt om hjelp snarest. Det er vist ingen fare sies det (av mine kjente).
Nå som det er så lenge siden sist jeg utøvde dette. Trodde jeg at "langerne" hadde glemt meg. De kunne jo bare ha betalt meg, og glemt hva jeg gjorde.
I morgen er det slutt på ferien, og jeg skal begynne å jobbe igjen. Og jeg som nesten var avvent fra dette. Når vekkeklokka ringer imorgen. Da skal jeg skru den av. Bare på ert. For det er jo siste ferie dag! Åå den trenger jo litt trening. Ja bare sånn at den virker på onsdag.
Fortsatt god ferie til dere som skulle ha mere igjen av slikt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)